Denne helgen har vært en utrolig spennende reise for meg, men også krevende i en litt annen retning.

Jeg har sammen med 10 andre flotte damer har nemlig vært på Slingababy kurs i Oslo. Og ennå har vi en dag igjen!

Jeg har lært så utrolig masse, mye mer enn jeg hadde forventet og noe på en annen måte enn jeg hadde forventet. Super kort fortalt er dette er et bæreveilderkurs hvor vi lærer om alle de forskjellige bæretøy, elastiske sjal, vevde sjal, forskjellige knytninger og teknikker. Og så mye mye mer.

På mange måter har vi blitt utfordret til å legge vekk en del av det vi kan og åpne for nye veier, nye teknikker og nye metoder. Og ikke minst å tenke nytt rundt en del ting. Så det har virkelig vært en fin helg!

Og så til det vanskelige. Dette har jeg lurt på om jeg skal dele eller ikke. Og er jeg egentlig klar for det nå? Det vet jeg ikke. Det vil jeg nok heller ikke vite før det er gjort og da er det jo forsent til å angre seg uansett.

Grunnen til at dette også har vært en krevende og litt vanskelig helg for meg personlig er at jeg denne helgen skulle vært nesten halvveis i mitt andre svangerskap. Som dere da skjønner er jeg ikke det. Senere vil jeg forsøke å samle mer mot til å dele mer rundt dette, men enn så lenge så er det ikke mer å si. Det er vanskelig og det er vondt.

Jeg hadde gledet meg ekstra til dette kurset, fordi jeg i februar skulle få praktisere mye av det. Jeg skulle få bære en nyfødt igjen. Skikkelig denne gangen, fra starten av. Men den drømmen brast.

Allikevel er jeg stolt av meg selv for å ikke droppe ut av kurset på grunn av dette. Jeg er stolt av å gjennomføre og glad for at jeg gjør det. På en rar måte håper jeg det også vil hjelpe meg videre. Jeg håper at jeg vil få bruk for dette selv en dag. Inntil da ønsker jeg å kunne bruke det jeg lærer nå til å hjelpe andre som trenger det.

Om du leser dette ønsker jeg ikke at du later som ingenting når vi møtes, for det merkes med en gang. Vi må ikke snakke om det heller, for det er ikke nødvendigvis på sin plass der og da. Jeg skriver om dette fordi jeg ønsker åpenhet. Dette er ikke noe mange snakket høyt om. Jeg ønsker å være åpen om dette, slik at det blir lettere for andre.

Ønsker dere alle en god natt ?

Christina ?


Tusen takk for så utrolig hyggelige tilbakemeldinger og kommentarer de siste dagene. Det er utrolig hyggelig å høre fra dere ? Jeg svarer så godt jeg kan på alle meldinger og kommentarer og setter pris på dere alle ?

Flere har meldt seg på nyhetsmail for å få gratis strikkeoppskrift. Vil bare si at alle nye som melder seg på nyhetsmailen får denne oppskriften i gave! ?

Velkomstmailen og gaven kommer ca en dag etter påmeldingen. Om du ikke får mailen for å bekrefte at du ønsker å få nyhetsmail så sjekk søppelposten din ??? Om du ikke har meldt deg på ennå er du hjertelig velkommen til å bli med! Linken finner du her; Påmelding for Bærelykkes nyhetsmail

Så til dagens overskrift! MELK!

Du har kanskje fått med deg den nye norske serien «Melk»? Hvis ikke så syns jeg du skal sjekke det ut! Må si at dette ikke på noen måte er sponset. ? Men jeg må bare dele med dere, for syns at denne serien tar en del ting på kornet når det gjelder både fødsel, mammaperm, forventninger og hvordan det egentlig kan være! Jeg skal ikke røpe så mye, men tenkte å dele noen ting fra første episode som jeg syns var veldig festlig og gjenkjennbart for min del. ?

I serien møter vi Ingri(uten d) og Mathilde som begge blir ufrivillig alenemødre og føder på samme sykehus samtidig. Det blir starten på et rart og fint vennskap. ? Den ene listemenneske, med sans for orden og vil ha alt på plass den andre er mer «fri sjel» og tar ting som de kommer uten noen plan(eller fødebrev).

Listelykke og redebygging + vannet som går ?

Med Hege Schøyen som jordmor kan det gå bra? Jeg digger Hege og hun har en så morsom rolle! For de som har fulgt med på Skam kan dere også glede dere til å møte helsesøsteren i denne serien!

Jeg trodde jeg skulle dø av latter av denne scenen! ? Noen som kjenner seg igjen!? Det gjør jeg! ??? Men det kan jeg heller skrive om en annen gang ?

Det er jo altså mye som er satt på spissen i denne serien. Og om du er nybaktmor som googler alt du lurer på, slik som jeg gjorde selv for 3 år siden. Så ikke bruk denne serien som fasit for noe, men se den med et humoristisk syn. Du kan nok som meg kjenne deg igjen i mye. Og jeg selv kjente på at noen ting var litt vanskelig å kjenne seg igjen i også, som for eksempel ammeproblemer. Som sakt før er det jo veldig fint å vite at man sjelden er alene med problemene. Det meste er det flere som også strever med! ?

Første episode går på TV i kveld, men alle episodene som har kommet hittil ligger gratis på Viafree. Har du allerede sett serien? Hva syns du? Morsomt eller tragisk? Gjenkjennelig eller helt fjernt?

Christina ?


Her kommer andre del av gjesteblogger Siv Annes historie om fødselsdepresjon og bæring.

Har du ikke fått med deg første del anbefaler jeg at du leser den, følge denne linken: Fødselsdepresjon og bæring del 1.

•••

Eg rydda ut av fødebag’en min først etter tre veker, og der fant eg ei brosjyre med informasjon om bæretube. Det stod at bæretube kunne hjelpe mor med tilknytning til barnet, øke melkeproduksjonen og barnet kunne bli roligare i bæretøy. Eg for innom sjukehusapoteket ved første anledning og kjøpte ei sånn bæretube. Da eg kom heim tok eg den på meg med en gang, og løfta den lille bylten oppi. Da skjedde det noe magisk…

For første gang siden eg kom heim fra barsel sank skuldrane mine ned der dei skulle være, eg kjente hjertet mitt slå normalt. Eg kjente pusten til barnet mitt, og en fantastisk ro slo ned i meg når han sovna der han låg. For første gang kjente eg meg som ei vellykka mamma. Og for første gang siden eg kom heim fra barsel kunne eg nyte å holde mitt eige barn. For første gang følte eg at nå kommer alt til å gå bra.

Og eg tenkte. KVIFOR visste eg ikkje om bæretøy når vi fikk storesøster?!

Ved en tilfeldighet samme veka blei eg tipsa om Norsk Bæregruppe på Facebook, og en ny verden åpna seg for meg. Meh dai? Manduca? Bæresjal? Caboo? Aldri hørt om. Eg spurte og grov, og kjøpte meg meh dai og ringslynge. Var så kry når eg først knaut lillebror opp i meh dai’en at eg holdt på å sprekke. Han var helt rolig, sovna med en gang slik han hadde gjort i bæretuba. Wow, eg kunne jo gjøre ting mens han sov på brystet mitt, så innmari praktisk! Eg kunne hjelpe storesøster på 3 år mer med armane fri, når ho trengte hjelp av mammaen sin. Rastløs og anspent som eg var, slapp eg nå å sitte i sofaen med han på brystkassa mi eller bære og bysse i armane, som var veldig tungt i lengden. Han trengte mye nærhet akkurat som storesøster gjorde den første tida.

På få dager gikk eg fra en situasjon der eg nesten ikkje orkte å holde mitt eige barn, til å ikkje ville gi det fra meg. Kvifor var det ingen på helsestasjonen som hadde anbefalt meg bæring? Kvifor blei det aldri nevnt, i alle dei timane eg var til psykolog første gangen eg blei sjuk? Det er bittert å tenke på, at noe så elementært som bæring, kunne fiksa storesøster si mamma tidligare, og vi kunne nytt barseltida i lag, i stedet blei det den gangen et langvarig mareritt.

Eg er så evig takknemlig til den mammaen som tipsa meg om Norsk Bæregruppe, og til alle fantastiske gode råd eg har fått der. Takka være det, har eg denna gangen klart å kose meg i barseltida, slik som alle vi mødre fortjener å gjøre. Eg elsker bæring og det det har gitt oss, og vi bærer fortsatt daglig, enda minsten er blitt 16 månader. Eg kommer til å fortsette å gjøre det så lenge han ønsker det. Eg er helt overbevisst om at bæring redda barseltida mi med lillebror. Den første barseltida blei tatt i fra meg. Når eg egentlig kunne hatt det fint i lag med dattera mi, så blei det heller ei vond tid, som er vond å tenke tilbake på. Heldigvis blei det annerledes med lillebror.

Siv Anne

•••

Jeg syns Siv Anne er så modig som deler dette. Og jeg er ganske sikker på at det er flere der ute som sitter med gåsehud og tårer i øynene. Del gjerne dette slik at flere kan få vite om nytten av bæring, ikke bare fordi det er praktisk, men også fordi det er så bra for tilknytningen mellom forelder og barn!

Tusen takk til Siv Anne for at du deler dette! ♥

 

Christina ♥


Andre gjesteblogger ut er ei skikkelig tøff dame. Jeg kjenner henne ikke godt, bare fra bæresnappen og fra samtaler på messenger, men hun sa seg raskt villig til å snakke og dele et svært viktig og sårt tema. Og det gjør hun til ei av de modigste jeg vet.

Hun har nemlig hatt to veldig vanskelige runder med fødselsdepresjon og ikke av den lette typen. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er. Hun har skrevet to blogginnlegg om dette til oss så pass på å få med deg begge!!! OG vær snille og gi denne mammaen masse kjærlighet for dette er ikke lett å dele, men så viktig å snakke om!

Del 1 kommer her:

•••

 

Så var vi her igjen, på fødestua. Eg har nettopp født en nydelig liten gutt, som ligger trygt på brystet mitt og eg tenker, jøss, så enkelt det var denna gangen. Denna gangen kommer nok alt til å gå bra. Det føltes virkelig slik.

Så feil eg kunne ta…

Tre år tidligare fikk eg ei datter. Eg har født to velskapte barn og eg er så uendelig takknemlig. Men prisen eg har betalt, har vært høg. Eg fikk alvorlig fødselsdepresjon, ikkje bare en, men to ganger.

Barseltida er tøff for dei fleste, dei som påstår noe anna trur eg pynter på sannheten. Men for noen er det ekstra utfordrande.

Tenk deg at du ikkje klarer å være aleine med barnet ditt. Tenk deg at du ikkje klarer å holde barnet ditt, fordi du har grusomme tanker om å skade det! Tenk deg at du ikkje klarer å amme barnet ditt, fordi du så vidt klarer å ta vare på deg sjøl. 
Slik var barseltida for meg, og for mange andre nybakte mødre der ute. 
Eg klarte ikkje sove, slappe av eller føle glede.

For meg brast det andre dagen etter min første fødsel. Eg vet egentlig ikkje kva som skjedde, men eg bare stupte ned fra en lykke-topp og rett ned i et beksvart mørke. Fra en lettelse av å endelig være ferdig med et jævlig vanskelig svangerskap, og en kjempetøff fødsel, til å nesten miste helt kontroll over mitt eige sinn. Eg har aldri vært så redd i hele mitt liv. En psykiater kom og besøkte meg på barsel siste dagen. Han henviste meg til psykolog på poliklinikken og sendte meg heim med en resept på antideppressiva i neven. Det tok noen veker før eg fikk slippe til på poliklinikken så eg gikk til samtaler hos fastlegen min i mellomtida. Eg kjempa en lang kamp, det tok over et år før eg blei helt frisk den første gangen. Eg blei raskt sjukemeldt og far overtok barselpermisjonen min så han fikk være heime med oss hele tiden. Takk og lov for at vi har slike gode ordninger i Norge.

At det fortsatt i 2017, er en skam å være psykisk sjuk, synes eg er fryktelig trist. Spesielt fødselsdepresjon er vanskelig å prate om. Først og fremst kjem det som et sjokk for den som opplever det, en vet gjerne lite om det, derfor tør en kanskje ikkje si det høgt. Eg trudde faktisk eg var blitt splitter pine gal. Og skammen eg kjente, for å ikkje orke å holde mitt eige barn, satt i lenge. «Kvifor er eg ikkje lykkelig slik som alle andre nybakte mødre der ute»?, tenkte eg. Heldigvis er en ikkje åleine, sjøl om det føles slik der og da.

Kanskje detta kan hjelpe andre, som er i samme situasjon som det eg var i.

Det første en sjølvsagt skal gjøre er å snakke med jordmor eller sjukepleier på barsel, eller helsesøster på helsestasjonen, rett og slett be om hjelp. Slik eg gjorde. Og eg har brukt lang tid på å bli frisk og har hatt stor nytte av terapi og medisin over tid. Eg har blitt godt ivaretatt. Men neste innlegg handler om kva eg gjorde sjøl, for å bedre situasjonen min der og da, når eg igjen var i samme situasjon som tre år tidligare: eg klarte nesten ikkje holde mitt nyfødte barn, eg ville bare dø, angsten var uutholdelig.

Eg begynte å bære, i bæretøy….

Siv Anne

•••

Dere må ikke gå glipp av fortsettelsen. Viktigere enn noen påskekrim dere leser eller ser nå i påsken! Også er det viktig å si at fødselsdepresjon kommer i mange forskjellige varianter. Er det noe du lurer på ang fødselsdepresjon så anbefaler vi at du tar kontakt med din helsestasjon, fastlege eller snakker med noen du stoler på. Du kan sende meg en mail på christinaenghauge@gmail.com om du har spørsmål til Siv Anne.

Fortsettelsen kommer på søndag!

 

Ønsker dere en god påske helg videre.

Christina ♥