Sandras historie

 Hektiske dager har ført til litt få innlegg i det siste. Det beklager jeg! Vi har nettopp solgt leilighet og skal snart flytte inn til byen og nærmere barnehage og jobb. Pluss at jeg har startet i ny jobb. Men Sandra som har startet som fast gjesteblogger en gang i måneden deler i dag sin nydelige historie om hvorfor hun bærer. Ta deg et pusterom og les ❤

⚪️⚪️⚪️

Hei alle sammen!

Det er en fantastisk mulighet å få bære sine barn. Både i armer og i alle andre mulige bærehjelpemidler. De fleste har forskjellige årsaker til at de har havnet inn i bæreverden, og dere har også akkurat lest om hvordan bæringen reddet en mor ut av fødselsdepresjon, og hjalp til med tilknytningen mellom mor og barn. Her kommer min historie.

Da min lille gutt ble født en sommerdag for snart 2 år siden, forandret det min verden fullstendig.

Ikke bare hadde jeg nå et annet menneske jeg måtte ta vare på, men jeg kjente også en kjærlighet så stor som jeg aldri hadde kjent før. En annen ting som var nytt for meg- var hvor utrolig avhengig den lille var av meg. Han trengte meg til alle tider på døgnet, og kun nærhet og pupp var godt nok.

Tiden gikk fort, men når den lille var 4 uker gammel begynte jeg å bli rimelig sliten. Jeg hadde ikke fått hentet meg inn stort etter graviditet og fødsel, og den lille, nye skapningen krevde av meg døgnet rundt. Jeg ønsket å gi han alt han ville, og la alle mine egne behov til side. En vakker dag hadde jeg besøk av min beste venninne, og hun hadde med seg et elastisk bæresjal til meg.

Det var på denne tiden vi begynte å bære, og ble introdusert for en Caboo Close. Gutten som tidligere bare sovnet på mor sin pupp, og måtte ligge der helt til han våknet igjen, kunne nå til og med sovne på pappaen sitt bryst. Vi brukte Cabooen mye, og det var en stor redning for oss. Jeg kunne nå dusje, spise, gå på butikken, hente posten, sminke meg og gjøre ting som var blitt helt fjernt for meg etter at jeg ble mor.
Cabooen gjorde hverdagen mye lettere- helt til jeg en dag innså at den lille gutten vår var blitt for stor for denne.

Rundt denne tiden kom vårt første vevde sjal i hus. Er nydelig sjal- som dessverre var helt ubrukelig. Jeg skjønner den dag i dag hvorfor, da sjalet både var for tynt, for glatt og en smule langt for oss. Jeg ville gi opp hele bæringen.

Tiden gikk, og vi fikk mindre og mindre søvn. Vår lille prins var så urolig, både dag og natt. Sovingen begynte å bli et mareritt, og vi grudde oss til hver dupp. Han måtte bæres, bysses, og vi begynte å sette han i bilstolen og vugge rundt på den- eller trille rundt i vogn med sportsdel. I sengen sov han kun med puppen i munnen. Armene verket, ryggen verket og vi var rimelig slitne begge to.

Tilslutt endte vi opp hos legen, og krevde videre utredning. På dette tidspunktet fant vi ut at vår lille gutt var melkeintolerant og hadde reflux. For de som ikke vet det betyr dette at man har en underutviklet lukkemuskel i svelget, og at mat og veske kommer fort opp igjen. Først da forstod vi hvorfor den lille ikke klarte å sove liggende, og trengte å kunne svelge unna med brystmelk når han ble liggende i sengen. På dette tidspunktet gikk vi til innkjøp av en Meh Dai (til pappaen) og et nytt vevd sjal til mammaen.

Fra denne dagen begynte en ny periode i vårt liv. Vi bestemte oss for å ikke fokusere så mye på søvn- når, hvor mye, hvor eller hvordan.

Vi ville heller fokusere på at det skulle være en positiv opplevelse for vår lille sønn, men også for oss voksne. En ny relasjonsbyggende bæreperiode startet.

Vi har siden den gang brukt bæresjal mye. Vi har brukt det som trøst til både foreldre og barn, til nærhet, for å avlaste slitne armer og sliten rygg, for å roe ned urolig gutt, for mange koselige dupper på dagen, og til mange innsovninger på kvelden. Vi har brukt det når det blir for mye for vår lille, ved sykdom og ved amming.
Nattesøvnen ble ikke noe bedre selv etter melkeslutt og oppstart på medisiner. Mennesker rundt oss anbefalte oss å ta «kampen», slutte å natteamme, slutte å amme i det hele tatt og iallefall legge den lille på eget rom. Vi var så fortvilet.

Heldigvis var vi denne gangen tryggere på oss selv, og hele 4 ganger var vi hos legen og nevnte søvnproblematikken. Vår lille gutt våknet mellom 5 og 15 ganger HVER natt, og hadde nå blitt 10 mnd gammel. Jeg ba henne sjekke ørene hver gang, men hun fant ikke noe galt. Den fjerde gangen måtte jeg spørre om det fantes noe hun kanskje ikke hadde mulighet til å se- og jo- det stemte. Dersom min lille hadde veske i mellomørene, så var det vanskelig for henne å oppdage.

Jeg krevde på denne dagen henvisning til ØNH-spesialist, og 14 dager senere hadde vi time.

Det tok legen 2 minutter å konstantere at vår lille gutt nok en gang hadde lidd seg igjennom nettene. Han var tilnærmet helt tett, og hadde et sterkt trykk i ørene sine. Vi fikk hastetime, og 2 dager etter han fylte ett år fikk han dren i begge ørene.

Vi var så lettet, og så stolte av oss selv, som hadde gitt vår gutt det han trengte, istedenfor å lytte til velmenende råd fra mennesker rundt oss.

Fra dette tidspunktet gikk bæringen fra å være livsnødvendig, til å bli noe vi gjør for kosens skyld. Gutten vår er nå snart 2 år gammel, og vi bærer så ofte vi kan, og krysser fingrene for at han vil la oss bære han litt til.

Dette er min historie. Vi har alle vår historie, og vi har alle våre grunner.

Til alle dere som synes det er overveldende å ha blitt foreldre, til alle dere med barn som trenger dere til alle døgnets tider, til alle dere som får motstand når dere ønsker å følge hjertet deres- jeg har kun et råd å komme med!
Følg hjertet ditt!

Det er det som er det rette for deg og din familie.

⚪️⚪️⚪️

Dette var Sandras historie og som hun sier har vi alle vår historie. Kunne du tenkt deg å dele din historie her på bærelykke bloggen så ta kontakt med meg! Enten på Facebook eller på Mail: christinaenghauge@gmail.com.

Ønsker deg en god søndag videre.

Christina ❤

Share this post

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *