Igjen er jeg overveldet over tilbakemeldinger fra dere. ❤️ Takk! Det er ikke sikkert jeg får svart på alt, men vit at jeg setter pris på alle kommentarer, hjerter, likes eller meldinger! Dere er veldig fine ?

Som dere skjønner er det ikke alt som er lykke i Bærelykke-hjemmet. Selv om jeg har fått en skikkelig trøkk og hatt noen vanskelige uker har vi også hatt øyeblikk av lykke. Og det er kanskje når man egentlig føler seg mest ulykkelig at små glimt av glede blir ekstra store og viktige.

Derfor vil jeg si litt om hva jeg tenker rundt navnet: Bærelykke. Jeg valgte dette for over et år siden. Det var en liten prosess å komme dit. På veien var det andre navn og logoer/konsepter som måtte vike. Så ble det Bærelykke med hjertelogoen dere kjenner.

???

Bærelykke for meg handler om mye mer en den synlige gleden eller lykken. Den som man viser frem i sosiale medier ved å dele bærebilder, som jeg gjerne gjør selv også. Det handler også om den indre lykken og følelsen av å mestre noe, og klare noe. Det er når jeg har båret, første gang jeg bar på ryggen, når ham endelig falt til ro og sovnet, første gang jeg ammet i bæresele, første vevde sjal. Det er ved nye slike milepæler jeg har følt denne bærelykken og følt at «Hei! Dette mestrer jeg». Jeg og sikkert en del med meg syns det å bli mamma var et sjokk! Og jeg hadde jo så mye erfaring og jobbet med barn! Jeg trodde jeg var klar for å få baby, men det var jeg ikke. Jeg hadde ikke de riktige verktøyene. Noe bæring etterhvert har gitt meg.

Selv om jeg valgte å kalle den lille bedriften min for Bærelykke velger jeg også å tenke litt ironisk rundt navnet. For vi som bærer de som har bikket både ett, to og tre år. Vi vet at bærelykke er ikke alltid noe som kommer av selg selv! Det er noe som må jobbes for. Vi ofrer blod, svette, tårer, melk, hud og hår! Vi går gladelig med både biler, bamser, oppvaskkoster og tannbørster i sjalet for en litt enklere oppsjaling og bæring. Fordi vi vet at ofte(ikke alltid) er bæring løsningen på problemene våre med små barn. En toddler som har lært å gå, men fort blir sliten. En liten kropp som har blitt overtrøtt og er umulig å roe. Det var også derfor jeg ønsket å starte Bærelykke. For å lage ting som hjelper deg på vei mot å oppleve nettopp bærelykke med ditt barn. Eller som tar vare på minnene dine fra denne rare og fine perioden av livet.

Til sist vil jeg si noe om logoen. For det har jeg faktisk ikke fortalt om før. Ei venninne av meg designet denne på bestilling. Den ble akkurat slik jeg hadde håpet! De fleste ser nok hjertet med en gang. Men jeg er litt nysgjerrig på hvor mange som har tenkt tanken og sett at det faktisk er et barn og en bærer der? Har du sett det? Eller kanskje du så det nå? Det er iallfall meningen. ? Om du bare ser hjertet gjør det ingenting. Begge deler er viktig og riktig.

???

Så håper jeg dere syns det var fint å høre litt mer om hvorfor jeg valgte Bærelykke? Og håper du skjønner at det er ikke bare lykke her heller. Det er ikke bare glitter og glamor. Hjerter og regnbuer. Her er hele skalaen. Og hele meg. Men det essensielle og det jeg vil formidle her på bloggen er Bærelykke?

Christina ?

Pssst: En liten hemmelighet! Vil du vite hva jeg først hadde landet på av navn og logoforslag? Se bildet under! Og hvorfor ble det ikke dette? Fordi noen kom meg i forkjøpet med lignende navn, skal ikke nevne hvem. ☺️ Kanskje du gjetter det? ?


Hei til deg som følger med eller titter innom her av og til. ?

Nå har det vært litt mer stille enn jeg har hatt lyst til de siste månedene.

Mye har skjedd privat og det har vært vanskelig å holde blogging vedlike i tillegg.

Lenge har jeg tenkt tanken og lurt på om det er rom for og kanskje til og med behov for en mammablogger med bærefokus?

Jeg har et stort ønske om å blogge mer.

Jeg ville jo ikke vært en «tradisjonell» mammablogger, om man skal kalle det det? Ting jeg er opptatt av er jo bæring, tilknytning, babytegn, amming, gjenbruk og bærekraft. Kanskje finnes det en hel del blogger om dette allerede som ikke jeg vet om? Så nå skriver jeg dette for å tenke litt høyt med dere som titter innom og følger Bærelykke. Er det interesse for mer mammaliv og historier fra meg?

I mitt forholdsvis korte mammaliv har jeg allikevel opplevd en mange fine ting og en god del vanskelige ting.

Jeg har lenge lurt på om jeg skal dele dette. Mange av tingene er saker jeg syns absolutt burde prates mer om.

Ting som er tabu. Ting du ikke hører om så ofte. Ting jeg syns er viktig at noen snakker om,

men skal det være meg..?

Er det noen som vil høre hva jeg har opplevd? Om mine historier og erfaringer?

Er det egentlig noen som er interessert i å lese eller høre hva jeg har å si?

Hittil føler jeg at jeg kanskje har holdt meg selv litt i bakgrunnen her på bloggen, og heller løftet andre frem og vist dem frem. Noe jeg syns har vært så flott og jeg er så takknemlig for å ha fått lov til å gjøre det. Det er noe jeg gjerne vil fortsette med! For det finnes så mange fine mammaer og pappaer der ute! Som gjør så mye bra!

MEN når jeg ønsker å dele noe selv dukker slike tanker opp:

Du er ikke bra nok. Du kan ikke nok. Du er ikke viktig.

Tanker jeg vet at jeg egentlig ikke burde bry meg om.

For om jeg snakket om tingene jeg har opplevd..

Kanskje det kan hjelpe noen andre? Kanskje redde noen andre? Kanskje trøste noen andre?

Og det er jo derfor jeg ønsker å blogge, for å dele og for å bygge andre opp.

Jeg hører gjerne fra deg som leser dette.

Hva vil DU egentlig lese om på en mammablogg eller bæreblogg?

I morgen har jeg en høstgave til dere som leser bloggen så titt gjerne innom for det i morgen ?

God natt

Christina ?


Andre gjesteblogger ut er ei skikkelig tøff dame. Jeg kjenner henne ikke godt, bare fra bæresnappen og fra samtaler på messenger, men hun sa seg raskt villig til å snakke og dele et svært viktig og sårt tema. Og det gjør hun til ei av de modigste jeg vet.

Hun har nemlig hatt to veldig vanskelige runder med fødselsdepresjon og ikke av den lette typen. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er. Hun har skrevet to blogginnlegg om dette til oss så pass på å få med deg begge!!! OG vær snille og gi denne mammaen masse kjærlighet for dette er ikke lett å dele, men så viktig å snakke om!

Del 1 kommer her:

•••

 

Så var vi her igjen, på fødestua. Eg har nettopp født en nydelig liten gutt, som ligger trygt på brystet mitt og eg tenker, jøss, så enkelt det var denna gangen. Denna gangen kommer nok alt til å gå bra. Det føltes virkelig slik.

Så feil eg kunne ta…

Tre år tidligare fikk eg ei datter. Eg har født to velskapte barn og eg er så uendelig takknemlig. Men prisen eg har betalt, har vært høg. Eg fikk alvorlig fødselsdepresjon, ikkje bare en, men to ganger.

Barseltida er tøff for dei fleste, dei som påstår noe anna trur eg pynter på sannheten. Men for noen er det ekstra utfordrande.

Tenk deg at du ikkje klarer å være aleine med barnet ditt. Tenk deg at du ikkje klarer å holde barnet ditt, fordi du har grusomme tanker om å skade det! Tenk deg at du ikkje klarer å amme barnet ditt, fordi du så vidt klarer å ta vare på deg sjøl. 
Slik var barseltida for meg, og for mange andre nybakte mødre der ute. 
Eg klarte ikkje sove, slappe av eller føle glede.

For meg brast det andre dagen etter min første fødsel. Eg vet egentlig ikkje kva som skjedde, men eg bare stupte ned fra en lykke-topp og rett ned i et beksvart mørke. Fra en lettelse av å endelig være ferdig med et jævlig vanskelig svangerskap, og en kjempetøff fødsel, til å nesten miste helt kontroll over mitt eige sinn. Eg har aldri vært så redd i hele mitt liv. En psykiater kom og besøkte meg på barsel siste dagen. Han henviste meg til psykolog på poliklinikken og sendte meg heim med en resept på antideppressiva i neven. Det tok noen veker før eg fikk slippe til på poliklinikken så eg gikk til samtaler hos fastlegen min i mellomtida. Eg kjempa en lang kamp, det tok over et år før eg blei helt frisk den første gangen. Eg blei raskt sjukemeldt og far overtok barselpermisjonen min så han fikk være heime med oss hele tiden. Takk og lov for at vi har slike gode ordninger i Norge.

At det fortsatt i 2017, er en skam å være psykisk sjuk, synes eg er fryktelig trist. Spesielt fødselsdepresjon er vanskelig å prate om. Først og fremst kjem det som et sjokk for den som opplever det, en vet gjerne lite om det, derfor tør en kanskje ikkje si det høgt. Eg trudde faktisk eg var blitt splitter pine gal. Og skammen eg kjente, for å ikkje orke å holde mitt eige barn, satt i lenge. «Kvifor er eg ikkje lykkelig slik som alle andre nybakte mødre der ute»?, tenkte eg. Heldigvis er en ikkje åleine, sjøl om det føles slik der og da.

Kanskje detta kan hjelpe andre, som er i samme situasjon som det eg var i.

Det første en sjølvsagt skal gjøre er å snakke med jordmor eller sjukepleier på barsel, eller helsesøster på helsestasjonen, rett og slett be om hjelp. Slik eg gjorde. Og eg har brukt lang tid på å bli frisk og har hatt stor nytte av terapi og medisin over tid. Eg har blitt godt ivaretatt. Men neste innlegg handler om kva eg gjorde sjøl, for å bedre situasjonen min der og da, når eg igjen var i samme situasjon som tre år tidligare: eg klarte nesten ikkje holde mitt nyfødte barn, eg ville bare dø, angsten var uutholdelig.

Eg begynte å bære, i bæretøy….

Siv Anne

•••

Dere må ikke gå glipp av fortsettelsen. Viktigere enn noen påskekrim dere leser eller ser nå i påsken! Også er det viktig å si at fødselsdepresjon kommer i mange forskjellige varianter. Er det noe du lurer på ang fødselsdepresjon så anbefaler vi at du tar kontakt med din helsestasjon, fastlege eller snakker med noen du stoler på. Du kan sende meg en mail på christinaenghauge@gmail.com om du har spørsmål til Siv Anne.

Fortsettelsen kommer på søndag!

 

Ønsker dere en god påske helg videre.

Christina ♥